Denne historien må jeg bare ha med, sakset fra et innlegg på newsgruppa no.sport.fotball 19. oktober 2003: (Om kampen AaFK - Molde på Kråmyra 18. oktober 2003)

Forhåndsomtalen varslet krig.
MFK-spillerne hadde ikke lært noe fra første møte med AaFK, og annonserte arrogant at 3 poeng skulle avhentes på Kråmyra. Drøye 9000 mennesker, pluss noen hundre forvillede sjeler i blått og hvitt, møtte opp for å bivåne avhentingen.

La meg først si noen ord om Kråmyra, fra en "debutants" synspunkt: Jeg hadde sett bilder av "fjellsida", og var forberedt på at det kunne være et lite helvete å ta seg fram der. Ingen bilder kan yte det rettferdighet. Det er enda brattere, enda glattere og enda trangere enn det ser ut. Farlig? Antagelig. Stemning? Garantert.

Kråmyra er en liten bane. Tett, intim, ei gryte. Og for et trøkk! Jada, det var lokaloppgjør, prestisje, stappfullt, likevel kunne både BST, klanen og pippippene fra Åråsen fått seg en leksjon. Fra tifoen før kampen, via reaksjonen på "9. Hulsker, 10. Hoset" under lagoppstillingen, til brølet ved avspark: Rått, rått, rått.

Kampen startet jevnt, med et lite Molde-overtak de aller første minuttene. Trond Strande raidet, men MFK kom aldri til noen skikkelige avslutninger. AaFK er et "enkelt" lag, som baserer spillet sitt på innsats, løpsvilje og dueller, og fra 10 til 35 minutter var det ett lag på banen. Berg Hestad og Kihlberg ble kjempet i senk, og AaFK dominerte. Heading i tverrliggeren, og et fantastisk langskudd som traff yttersida på vinkelen var høydepunktet, sammen med en _rå_ Eirik Hoseth-finte på Trond Strande. Den luktet det Zlatan av.

Etter hvert fant Molde-forsvaret ut at dersom tre av dem gikk i kroppen på Tor Hogne Aarøy, mens den fjerde hoppet opp etter ballen, kunne de vinne duellene. Her kunne Terje Hauge gjerne gitt hjemmelaget noen flere frispark, spesielt PC Singsaas delte ut mye juling til Aarøy. Men det fungerte: Omgangen ebbet ut med 0-0, med antydning til slitne AaFK-spillere.

2. omgang ble jevnere, og dårligere. AaFK fikk et straffespark 80 meter fra min posisjon som så OK ut der og da, i byen etterpå kunne folk som hadde sett det på TV rapportere at det antagelig var billig.
Uansett, 1-0, og stadion gikk fullstendig av hengslene. Bananas. Et kvarter igjen. De slitne AaFK-spillerne fra før pause fikk nye krefter. At et helt lag, til siste mann, løper, jobber og sliter noe så sinnssykt har jeg aldri sett maken til.

Odd Berg begynner å få dårlig tid. Legger først om til 3-4-3, så til 3-3-4, og til slutt går alt som heter systemer i oppløsning. Langt inne på overtid får Molde frispark fra 25 meter, og det går et sukk av lettelse gjennom publikum når de ser at det er Trond Strande som skal ta det. Strande, dødsbacken. Strande, med en høyrefot like følsom som en gjennomsnittlig ambolt. Dette lukter lang fart, strak vrist, og himmelhøyt over.

Slik skulle det ikke gå. Antiklimaks. Kråmyra slokner. Med det 4. siste sparket på ballen i hele kampen utligner Trond Strande, han limer frisparket i vinkelen.

Fra et nøytralt standpunkt, som Vålerenga-supporter, var antagelig uavgjort et bedre resultat enn hjemmeseier. Men fy faen så urettferdig det føltes, på vegne av 9000 sunnmøringer, da Strande puttet ballen i mål.

Trøsten får være at av de "6 enkle poengene" som Hulsker snakket om før sesongen, har MFK klart å få med seg ett eneste. Og dersom AaFK overlever i toppserien, så skal jeg dit igjen. Jeg håper den nye stadion ikke blir ferdig før jeg får klatret bortover fjellsida, på jakt etter neste stubbe å holde meg fast i.

Årets beste kamp live, uten skygge av tvil.

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

   
© ALLROUNDER