Årets ferietur begynte vi å snakke om allerede da fjorårets sluttet, altså for ca. et år siden. Vi snakket allerede da om at det hadde vært kjekt med en ny tur til Alpene, og egentlig har all planlegging dreid seg om det.
Togbilletter fra Hamburg til München begynte å bli utsolgt, og i tillegg måtte vi vente nesten en hel dag i Hamburg før toget dro. Skulle vi heller satse på å kjøre både frem og tilbake til Alpene? Man kan si at vi var litt i villrede om hva vi skulle gjøre.... Det var da Lisbeth kom med det gode (og selvsagte!) forslaget at vi heller skulle reise med toget motsatt vei. Da kunne vi sette kursen sørover straks vi kom til Tyskland og måtte bare passe på å være på togstasjonen i München om kvelden den dagen vi skulle dra nordover. DB Autozug kom også med tilbud om 20% rabatt for turer i juli og august, og da var det bare å slå til. Derfor ble det først i mai 2011 endelig spikret da vi bestilte billetter hos DB Autozug for strekningen München-Hamburg og hos Color Line. Sørover ville vi prøve å kjøre mye Autobahn for å komme fort frem. Da sto knappe to måneder med venting og spenning foran oss.
Denne gangen ønsket vi å bo flere dager på samme sted enn vi har gjort tidligere, for da kunne vi kjøre dagsturer med minimal bagasje. Derfor bestilte vi plass på Landhaus Engadin i Nauders for de tre første nettene i Alpene. Vi prøvde også å bestille på et hotell i Arabba, men det var fullt i denne perioden. Derfor ville vi prøve å finne et sted i nærheten der vi kunne bo i flere dager slik at vi kunne kjøre dagsturer i Dolomittene. Området vi hadde sett oss ut, må vel sies å være midt i smørøyet for de som ønsker å kjøre alpepass.
Videre planlegging ble som vanlig gjort ved studering av papirkart, internettsider og diverse ruteplanleggere. Utallige internettsider ble saumfart for å finne egnede overnattingssteder og steder vi ville se. Alpefilmene fra Tourenfahrer hadde vi sett flere ganger, og de ga også inspirasjon til steder vi ønsket å se.

En dag i begynnelsen av juli ble det endelig ferie, og syklene hadde vært på sin sedvanlige service for å være i topp stand til turen. Vi selv hadde vært klare et helt år!

For flere bilder, se bildegalleriet.


Dag 1, Ålesund – Rudshøgda (417,9 km.)

Vi startet hjemmefra ca. 08.40 i ca. 13 grader. Det var opphold, men våte veier. Før Lesja hadde vi noen regndråper, men derfra var det tørr veibane. Lisbeths nyanskaffede varmehåndtak var en suksess, hun var varm på hendene hele tiden. Fra Trollveggen begynte temperaturen å stige, og det var ca. 20 grader nedover Gudbrandsdalen. På Rudshøgda var det overskyet, men ca. 24 grader kl. 19. I Gudbrandsdalen var det mye trafikk, men turen nedover gikk likevel greit unna. Som vanlig spiste vi middag på veikroa, maten var så som så til stive norske priser. Vi trøstet oss som vanlig med å si at vi var på vei mot noe bedre.
Prisen for overnatting var NOK 720,00 pluss NOK 123,00 pr. person for frokostbuffet.

Åpne lightbox



 

 

 

   


Dag 2, Rudshøgda – Kielferga (Color Magic) (149,3 km.)


Frokost på kroa og start 08.45. Vi var usikre på hvor lang tid veiarbeidene ved Minnesund og Furuset ville forsinke oss, men det var ikke noe problem noen av stedene, bare nedsatte fartsgrenser. Vi var på kaia litt før 11.30, så det ble litt ventetid. Heldigvis var det fint vær og temperatur på 20-tallet. Kom ombord ca. 13.15, og etter surring av syklene var det godt med en dusj. Var på soldekket rett før avgang, og der ble det også kjøpt litt mat og drikke. Som vanlig folk på evig jakt etter ledige stoler og bord. Taxfree, noen turer på dekk, smykkekjøp og avslapping i lugaren. Tok kvelden ca. 22.30. Frokostbuffet på ferga kostet NOK 130,00 pr.person.


Åpne lightbox


 

 

 

 

       


Dag 3, Kielferga - Allmershausen (471,4 km.)

Vi kom ganske fort av ferga. Været så meget grått ut, men det var tørt, og temperaturen steg jevnt sørover. Det ble finere og finere, og da vi stoppet i Allmershausen utenfor Bad Hersfeld, var det nesten 30 grader. Vi kjørte utelukkende på Autobahn fra Kiel for å komme oss raskt sørover, og vi brukte mer bensin enn til vanlig. På en bensinstasjon så to kvinnelige svenske motorsyklister at vi hadde Halvarsson-klær og trodde derfor vi var svenske. De tok mot til seg og kom bort og spurte hvilken type bensin de skulle fylle. Det fikk de selvsagt vite, bare hyggelig å kunne hjelpe.
Bare noen få steder på Autobahn var det saktegående trafikk på grunn av veiarbeid, og et sted hadde en lastebil veltet over autovernet. Det medførte saktegående kø i motsatt retning.
Vi hadde peilet oss inn på Hotel Jägerhof i Bad Hersfeld, men der var det dessverre fullt. Vi fikk i stedet et greit rom med frokost på Pension Nieding i Allmershausen i nærheten. Om kvelden spaserte vi til Hotel Glimmesmühle og spiste middag i Biergarten med mye insekter. Arne valgte grillteller til EUR 15,50, mens Lisbeth tok svinefilet med grønnsaker og hollandaise til EUR 12,80. Måltidet ble avrundet med en kaffe og en ørliten konjakk.
Rom med frokost kostet EUR 23,00 pr. person.

Åpne lightbox



 

 

 

       


Dag 4, Allmershausen – Langenau (336,4 km.)

Først kjørte vi mot Bad Hersfeld og kjøpte vann etc. på Lidl. Det var allerede godt og varmt.
Vi kjørte nesten bare Autobahn også denne dagen, det var kun da vi så etter overnatting at vi kjørte mindre veier. Først prøvde vi i Öllingen, men det var en for liten by. Derfor kjørte vi til Langenau som var et litt større sted. Der fant vi fin overnatting på Gasthaus Linde, men vi måtte bytte fra et stort, flott rom til et mindre i privaten. Vi rakk å dusje og stelle oss på et stort, flott bad før vi flyttet på oss, så det ble litt dobbeltarbeid på værelsespiken.
Vi kjørte som nevnt Autobahn, men det var langt færre lastebiler enn dagen før. På en rasteplass kom en tysker bort til oss, da han hadde sett at vi var nordmenn. Han gratulerte oss med at vi ikke benyttet Euro i Norge!
Da vi fikk rom i Langenau, ble vi tilbudt å sette MCene i stallen! Der var det også hester, men våre hester fikk stå for seg selv. Vi hadde flaks, for da vi hadde parkert, kom det en regnbyge. En stund etter var det like fint igjen, ca. 30 grader. Vi satt ute og spiste middag om kvelden, og før det hadde vi vært på butikken og kjøpt mer vann. Det går med en del av det, og vi har blitt flinkere enn tidligere til å sørge for væsketilførsel mens vi er på veien. Hvis vi slurver med det, merker vi det godt på konsentrasjonen.
Rom med frokostbuffet EUR 40,00 pr. person, men vi betalte kun 30,00 og fikk fire halvlitere gratis pga. at vi måtte bytte rom. Jenta var litt flau....

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 5, Langenau – Unterthingau (126,4 km.)

Da vi skulle pakke på syklene om morgenen, kom det en kraftig regnbyge, så vi skyndte oss til stallen der syklene sto. Der kunne vi ordne alt mens det regnet, og før vi var klare, lettet det opp. Da kjørte vi via mindre veier i retning Füssen. Etter hvert fant vi ut at vi kunne følge B16, for den går forbi Füssen. Vi hadde allerede kommet temmelig langt sør, og vi skulle jo ikke være i Nauders før neste dag. Derfor fant vi et Tourenfahrer-hotell ved hjelp av GPSen. Gasthof zum Hirsch ligger i Unterthingau, bare få mil nord for Füssen. Et supert biker-hotell med en kjempeflott Biergarten. Syklene fikk stå i en stor garasje som tidligere hadde vært stasjonen til det frivillige brannvesenet. Den første pilsen fikk vi gratis som velkomstdrikk, det lønner seg å kjøre MC! Før middag tok vi en liten spasertur og kjøpte hver sin kroneis på en butikk. Den ene var uten kjeks og smeltet fort, klissete! Vi trengte mer Euro og fant en minibank der det lot seg ordne. Det ble også tid til å slappe av og en liten dubb på rommet før middag.
Det var svært varmt, og om kvelden var det grillaften på hotellet. Billig og god mat!
Pris med frokost var bare EUR 29,00 pr. person.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 6, Unterthingau – Nauders (172,4 km.)

Om natta regnet det kraftig, og om morgenen bare fortsatte det. Men da vi hadde gjort oss klare etter frokost, skinte det av og ble nydelig vær. Vi kjørte først til en bensinstasjon i Unterthingau for å få smurt låsen på Arnes tank. Sjefen der smurte og blåste med trykkluft, men betaling ville han ikke ha. Vi takket så mye!
Vi kjørte tilbake til B16 og fortsatte der vi snudde dagen før. Det var kort vei til Füssen og Schwangau, og vi fikk sett og tatt bilder av de berømte slottene på avstand. Det var enorm trafikk, så det var tydelig at flere ville se de kjente slottene. Vi snudde i Schwangau og satte kursen mot Reschenpass og Nauders. Underveis passerte vi Fernpass, ikke veldig spektakulært i seg selv, men det har fin utsikt til Tysklands høyeste fjell, Zugspitze. Ca. en halvtimes kjøring fra Nauders stoppet vi på en kafé for en kaffe, men det ble en lett lunsj også. Damen laget toast til oss, kjempegodt! Da vi kjørte derfra, kom det noen få dråper, og i retning Nauders så vi at det tyknet til mellom fjellene. Vi kom frem akkurat tidsnok til å unngå regn med tilhørende tordenvær og vind. Etterpå ble det fint igjen, og vi satt ute en stund før middag. Hele ettermiddagen kjørte biler og motorsykler forbi, særlig MCer var det mange av. Reschenpass er sterkt trafikkert, da det er en viktig forbindelse til Italia fra Østerrike. Etter middagen ruslet vi en tur i nærområdet og så på alle hotellene og feriehusene. Utrolig mange av dem!
Rom med balkong og frokostbuffet EUR 28,00 pr. person.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 7, Nauders – Nauders (dagstur 183,7 km.)

Det var deilig å pakke bare tankveska på Arnes sykkel, for utenom den var det bare litt ekstra klær og vann vi tok med. Været var fint fra morgenen av, og etter bensinfylling på stasjonen like ved kunne vi legge i vei over Norberthöhe mot Sveits. Meningen var å kjøre over Flüelapass mot Davos, og slik ble det også. Vi kjørte passet også den andre veien, og da så vi hvor luftig og bratt det var. I Susch deler veien seg, og til venstre går veien vi kjørte tidligere fra Nauders. Til høyre går den til Zervez og Ofenpass, og det var den veien vi tok. Lisbeth kjøpte passmerker både på Flüela- og Ofenpass. Ved Tubre kom vi inn i Italia, hvor vi tok veien mot Mals og videre mot Reschensee. Det var selvsagt obligatorisk med en stopp ved det halvveis neddemte kirketårnet i Graun. Det ble tatt bilder.... Vel tilbake på Landhaus Engadin etter å ha kjørt sørsiden av Reschenpass, var det godt å sette seg ned med en kald øl etter en flott rundtur.
Til middag valgte vi dagens meny inneholdende suppe, schnitzel og is/frukt. Etterpå ble det kaffe og konjakk. Til slutt kom verten med en østerriksk schnaps som smakte av aprikos og tok en skål med oss. Vi hadde vært rundhåndet med tips, så han syntes nok at han måtte. Dagen ble avsluttet på balkongen i fin temperatur.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 8, Nauders – Nauders (dagstur 224,1 km.)

Vi lette en stund på kartet for å finne en rundtur vi kunne ta og endte opp med en tur nordover i Østerrike. Første stopp ble Festung Nauders, som ligger i et trangt dalføre et stykke nedenfor byen. Deretter kjørte vi via Landeck og Imst mot Fernpass. Siden dette var en søndag, var det en sinnsyk trafikk, og køen stoppet opp flere ganger på vei opp til passet. Ned på nordsiden var vi heldigere, men av og til ble vi forbikjørt av «schnellfahrere» på to hjul. Neste mål var Namloser Tal og Namlos, som er en kjent strekning for motorsyklister. Det gikk ikke lang tid før vi ble passert av en tulling i sinnsyk fart, og det var mange som kjørte fort. Like ovenfor Namlos spiste vi vår medbrakte lunsj før vi dro i retning Hahntennjoch. Det var da vi fikk et voldsomt regnvær, og vi hadde ikke vett til å stoppe og ta på regntøy. Dermed ble hanskene gjennomvåte, og kjørebuksa til Arne er ikke tett lenger! Vi sneglet oss avgårde, og etter en stund lysnet det mellom fjellene. Lenger fremme var det blå himmel, så vi satte kursen oppover mot Hahntennjoch. Veien var våt, men fra toppen og ned på den andre siden var det tørt. Lisbeth kjøpte sitt sedvanlige passmerke, og en hyggelig sveitser tok bilde av oss. Nedturen mot Imst var svært spektakulær med smal og svinget vei på kanten av nesten loddrette stup. Nede i Imst var det svært varmt, over 30 grader er varmt med motorsykkelklær, særlig når man stopper. Derfra og «hjem» til Nauders gikk det greit unna, og da vi kom frem var det godt med en kald øl. Vi spaserte en tur i byen etter middagen, men den består for det meste av hoteller. Fin temperatur.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 9, Nauders – Colfosco (185,4 km.)

Dette var siste morgenen i Nauders, og en stund etter frokost var vi de siste til å legge avgårde ca. kl. 10. Vi stoppet først ved kirketårnet i Reschensee, en selvfølgelighet for alle som reiser forbi. Derfra kjørte vi strake veien (utenom motorveien) mot Merano. Der ledet GPSen oss midt inn i byen, og det ble varmt med ca. 30 grader i skyggen. Etter hvert kom vi oss videre i retning Bolzano, men en liten feilnavigering gjorde at det ble noen km. ekstra. Vi kjørte et stykke på gamleveien fra Brennerpasset, og over oss hadde vi den mye benyttede motorveien. Videre kjørte vi mot Grödner Joch for å komme oss til Colfosco som vi hadde tatt sikte på. Vi stoppet på en kafé like før Val Gardena, og der fikk vi ca. to super kaffe hver i hver sin lille kopp. Skikkelig kaffe har de ikke greie på der sør. Det var masse trafikk både opp og ned fra passet, en god del mer enn vi kan huske fra forrige gang vi var der i 2009. Vel nede fra Grödner Joch kom vi til Colfosco, også en liten by som lever av turisme. Skiløypene ligger tett, men om sommeren er det turgåere, syklister, motorsyklister og en del bilister de lever av. I dette området i Nord-Italia snakkes det tre forskjellige språk; italiensk, tysk og ladin. Faktisk har opp til 95% ladin som morsmål, men det undervises på skolene mest på italiensk og tysk. Det er rundt 30.000 som har ladin som morsmål. På skiltene ser vi dette godt da stedsnavnene gjerne er angitt på alle tre språkene. Colfosco skrives f.eks. som Colfosco (italiensk), Kolfuschg (tysk) og Calfosch (ladin). Overnattingsstedene ligger tett som hagl, og vi hadde på forhånd sett oss ut Garni Reutlingen. Dessverre hadde de ikke plass til oss, men hotellet så meget bra ut. Rett over gaten fikk vi plass på Garni Armonia til en billig penge, og syklene fikk stå trygt i stor garasje. Her tok vi sikte på å være i fire dager for å kjøre dagsturer i Dolomittene. Fra balkongen hadde vi verdens beste utsikt til Sella-gruppen, og alpepassene er utallige i alle retninger. Før middagen ble det en liten pils på en hip italiensk restaurant med bare italienske mange-retters på menyen. Om kvelden hadde vi tenkt å spise pizza på en restaurant like ved der vi bodde, men de hadde Ruhetag. Dermed ble det middag på en annen restaurant i nærheten.
Rom med balkong og frokost EUR 28,00 pr.person.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 10, Colfosco – Colfosco (dagstur 200,2 km.)

Dagen ble benyttet til en dagstur sørover via Passo Campolongo, Passo Cereda, Passo Rolle, Passo di Sella, Passo Pordoi og tilbake over Passo Campolongo. Selv der det ikke var passoverganger, var veien svært svinget og tilpasset MC. Passo Cereda var lite trafikkert, men det var smale og uoversiktlige veier, i tillegg svært bratt noen steder. På Passo di Sella var det asfaltarbeid og kø, men vi fikk heldigvis stå og vente i skyggen. Passo Pordoi har mange svinger, av dem er 61 hårnålssvinger. Mange steder var det fryktelig varmt, men noe bedre opp på fjellpassene. Da vi kom til Corvara speidet vi etter en butikk for å kjøpe litt mer vann og øl. Akkurat der vi stoppet for å snu tilbake til en butikk, sto en gjeng og vinket til oss fra en veranda. Det viste seg at det var MC-folk fra Averøy, og vi stoppet og snakket litt med dem. Det er ikke dagligdags å se nordmenn når vi er i Sør-Europa, og slett ikke noen fra vårt eget fylke.
Etter en høyst nødvendig dusj, gikk vi på pizzarestaurant og fikk smake nydelig italiensk pizza. Det var 20 grader, men siden det var fullt ute måtte vi spise innendørs denne kvelden. Etter middagen satt vi på balkongen vår og kunne nyte både innkjøpt øl og en fantastisk utsikt. Etter en lang tur på MC i varmen, bakke opp og bakke ned med masse svinger, blir en trøtt så det ble tidlig til køys. 20 mil på disse veiene er ikke akkurat det samme som på «vanlige» veier.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 11, Colfosco – Colfosco (dagstur 124,9 km.)

Vi bodde fortsatt i Colfosco, og denne dagen ble det en kortere tur. Likevel ble det flere fjellpass; Grödner Joch, Passo Sella, Passo di Fedaia, Passo di Giau og Passo di Valparola. På vei ned Sella-passet måtte vi vente en stund på grunn av asfaltering, og også mange andre steder var det mindre veiarbeider. Første ordentlige pause tok vi på toppen av Passo Fedaia, og der snakket vi med et par tyskere (far og sønn) som syntes vi var langt hjemmefra. Faren fortalte at kona og hans andre sønn nettopp hadde besøkt Oslo og Bergen. Disse to traff vi også seinere på Passo di Giau. Været så litt truende ut, så vi var ikke sikre på om vi kom til å kjøre over Passo di Giau eller om vi ville ta korteste vei tilbake til Colfosco. Vi bestemte oss for å se det an litt seinere. Etter Rocca Pietore bestemte vi oss for å kjøre over passet likevel, og det angrer vi slett ikke på! Vi møtte bare lite trafikk på vei oppover, men det var herlig at det for en gangs skyld var slik. På vestsiden var det 29 hårnålssvinger av totalt 55. Da vi kom helt opp, var der likevel mange motorsykler og biler. Det utsynet som møtte oss på toppen, kan knapt beskrives med ord. Dette mener vi er det flotteste alpepasset vi har kjørt til nå med utsyn over en fantastisk fjellverden. En tur over Passo di Giau må alle på tur i alpeland få med seg! Vi var så overveldet at vi helt glemte å kjøpe passmerke denne gangen. Etterhvert måtte vi rive oss løs og ta fatt på nedturen. Ikke langt fra Cortina d'Ampezzo tok vi av vestover og kjørte litt av Passo Falzarego. På passhøyden svingte vi av mot Passo Valparola med kurs mot La Villa hvor vi overnattet i 2009. Vi så igjen Hotel Dolomiti hvor vi bodde den gangen. Fra La Villa var det kort vei til Corvara og Colfosco.
En stund etter at vi var i hus, braket det løs med lyn og torden og et voldsomt regn. Vi så faktisk lynet slå ned i en fjelltopp til et øredøvende spetakkel og røyk fra nedslagsstedet.
Denne kvelden valgte vi oss en flott restaurant for middag, maten var bra, men sto ikke i forhold til prisen. Det var her Arne spurte etter «Zimmer für zwei» i stedet for «Tisch für zwei» til stor latter fra både personalet, de som satt rundt og oss selv.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 12, Colfosco – Colfosco (dagstur 157,5 km.)

Vi brukte en stund for å finne ut hvor dagens tur skulle gå, også fordi været var noe usikkert. Det ble bestemt at vi skulle kjøre mot Drei Zinnen, og denne gangen ville vi kjøre helt opp. Sist vi var der i 2009, snudde vi ved bomstasjonen. Vi ville også kjøre via det flotte Passo di Giau, som vi også hadde kjørt dagen før. Dermed fikk Lisbeth kjøpe passmerket hun glemte dagen før. På bomstasjonen ved Drei Zinnen betalte vi EUR 22,00 og billettene kom ut av en automat. Da Arne hadde tatt den første, ville vi begge kjøre, men ble stoppet av en gaulende billett-mann. Vi skulle jo ha to billetter. Han ristet sikkert på hodet av tullete nordmenn etterpå. Det var 16% stigning opp mot toppen, og det er alvorlig bratt! Vi merket det spesielt godt da vi snudde ved toppen, for da var det skikkelig helling i bakken. Vi så også at det ville bli regn, for det var helt svart mellom fjellene i vest. Derfor hastet vi ned til bomstasjonen og kom dit akkurat da det begynte å regne. Det var bare å få på seg regnklær hurtigst mulig. Litt etter ble vi passert av noen tyske motorsyklister som kjørte tøffere enn oss på de våte veiene. Arne kommenterte at det var mange som var flinke til å kjøre svinger, men bare et par hårnåler seinere skjedde et uhell. En av syklene med ei jente som fører hadde veltet i kurven, og både hun og sykkelen lå i veien. Hun ble akkurat hjulpet opp igjen da vi kom og så ikke ut til å være særlig skadet. Vi ble vinket videre og fortsatte forsiktig opp Passo Falzarego. Like før toppen ble det tørre veier, og resten av syklene fra den tyske gruppen kom etter en stund. Da satt den uheldige jenta bakpå en annen sykkel og hadde tydeligvis sluppet bra fra det. Det var deilig å kjøre på tørre veier igjen over Passo di Valparola og det siste stykket til Colfosco. Andre pass vi også kjørte denne dagen var Passo di Campolongo, Passo di Cimabanche og Misurinapass.
Disse veiene er en sann nytelse å kjøre på, så vi ønsket å være i Dolomittene lengst mulig. Derfor bestilte vi en ekstra natt da vi kom tilbake til Garni Armonia. De svarte at vi gjerne måtte bli enda flere dager, men det hadde vi dessverre ikke tid til. Enda mer vann og annet måtte til, så vi tok en tur til butikken like opp i gata. Butikken var ikke stor, men de hadde likevel det meste. Vi lot oss imponere av ferskvaredisken med fristende oster, store skinker og pølser av mange slag.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 13, Colfosco – Colfosco (dagstur 126 km.)

Målene for dagens tur var Passo di Costalunga, Nigerpass og Passo di San Pellegrino. Vi kjørte via Arabba og Passo Pordoi (33 + 28 hårnålssvinger). Først da vi skulle ta av mot Passo di San Pellegrino, ble vi oppmerksom på at vi hadde kjørt forbi avkjøringen til Passo di Costalunga og Nigerpass. Derfor får vi ha dem til gode til en annen gang. På vei opp til Passo di San Pellegrino var det en eneste hårnålssving, så vi ble noe skuffet. Det var heldigvis desto flere på vei ned på østsiden, og det var hele 18% stigning (eller senkning?). Da vi stoppet for å ta en pause og drikke litt vann, lot ikke Givi-boksen til Arne seg åpne. Lokket hang fast i den ene låsen, så det var ikke noe særlig for tørste motorsyklister. Til slutt fikk vi den opp ved hjelp av rå makt, og da merket vi at låsemekanismen på venstre side gikk tregt. Vi fikk i alle fall låst boksen igjen og ville se mer på den etter turen. Vi så at det regnet i øst, men vi slapp unna selve nedbøren. Veien var imidlertid våt, så vi kjørte svært forsiktig. Skikkelig regn fikk vi likevel mellom Andraz og Arabba, så det var bare å få på seg regnklær. Det regnet svært kraftig, så hastigheten ble deretter. Heldigvis var det tørt før vi kom til Arabba, så det var fint å kjøre over Passo di Campolongo. Akkurat da vi hadde kjørt inn i garasjen i Colfosco, begynte det å regne igjen, og det ble snart ganske heftig. Nå måtte vi prøve å fikse Givi-boksen til Arne, så vi lånte en flaske olje av husverten. Boksen ble igjen åpnet med makt og låsen smurt grundig. Dette hjalp, for boksen lot seg åpne etterpå uten bruk av makt.
Om kvelden ble det igjen italiensk pizza, for det har de greie på. Etterpå var vi vitne til den heftigste nedbøren vi noen gang har sett. Det regnet og tordnet, og etterhvert gjorde hagl takene hvite.
Balkongdøra hadde vært litt vanskelig å åpne og lukke de siste dagene, og denne kvelden ramlet den helt ut av hengslene. Den var av typen som du kunne bikke øverst eller åpne som en vanlig dør og var av ganske ny dato. Vi måtte hente huseieren, og det viste seg at låsemekanismen var brukket. Han ville flytte oss til et annet rom, men det syntes vi ikke var nødvendig. Det gikk helt fint å bruke skoddene til å stenge døråpningen. Han beklaget det hele, men for oss var ikke dette noe stort problem.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 14, Colfosco – Fusch an der Grossglocknerstrasse (191,9 km.)

Tåka lå langt ned i lia om morgenen i Colfosco, men sola begynte å bryte gjennom da vi var klare til å kjøre litt etter kl. 10. Det var ikke mer enn 10 grader, men temperaturen steg etterhvert. Vi hadde tatt sikte på Iselsberger Hof, men vi bestemte seinere at vi skulle kjøre over Grossglockner. Denne gangen stoppet vi ved det karakteristiske tårnet på Grossglockner slik at vi fikk tatt noen bilder fra andre vinkler enn tidligere. Dermed var vi ferdige med de ordentlige fjellpassene for denne gang. Fra Fusch er det ca. 20 mil å kjøre til München, men vi hadde to dager på oss. Vi tok inn på Gasthof Bärenwirt i Fusch, et Tourenfahrer-hotell etter vårt hjerte.
I Lienz var det lørdags-rush, så vi kjørte i kø lenge. Etter byen løste det seg opp, så da kjørte vi inn på en bensinstasjon for drikke- og dopause.
Veiene i Østerrike er mye bedre vedlikeholdt enn i Italia, hvor det er sprekker og ujevn asfalt overalt. Om kvelden hadde vi et nydelig måltid innendørs, men etterpå gikk vi ut på terrassen for kaffe og Nuss-schnaps. Etterpå ble det mer kaffe og en liten konjakk. En av de innpåslitne fluene ble fanget i den siste dråpen med konjakk, og det så det ikke ut til at den tålte så godt.
Pris for stort rom med balkong og frokost var EUR 30,00 pr. person.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 15, Fusch – Eggstätt (204 km.)

Vi våknet til et strålende vær i Fusch, og ca. 10.15 kjørte vi nordover i retning Tyskland. Det var ikke lange biten, og siden vi hadde så god tid, ville vi også kjøre innom Berchtesgaden. Veien gikk oppover og oppover, og det krydde av motorsykler. Dette var en søndag, og det var sikkert mange som var på dagstur. En stund før Berchtesgaden stoppet vi på en Gasthof og kjøpte lunsj. Etter en god pause der kjørte vi det siste stykket til Berchtesgaden og Schöngau am Königssee. Der var en diger parkeringsplass med sikkert over tusen biler, men vi skjønte ikke hvordan vi skulle finne Ørneredet. Ingen skilt pekte dit så vidt vi kunne se. Ikke orket vi å lete heller i den sterke varmen. Derfor kjørte vi heller tilbake og begynte å se etter overnatting, og først stoppet vi ved et hotell som så fint ut i Inzell. Da vi oppdaget at de ikke hadde garasje til syklene, plottet vi heller inn et Tourenfahrer-hotell i Eggstätt like ved Chiemsee. På veien dit så vi at det brygget opp til uvær, og ved Chiemsee ble det kaos da alle skulle hjem samtidig etter en flott dag ved sjøen. Det blåste kraftig, så det var nesten vanskelig å holde syklene på veien. Akkurat da vi hadde parkert syklene i garasjen på Gasthof Unterwirt, begynte det å regne. Det hadde vi ikke regnet med etter å ha hatt flott vær hele dagen. Derfor måtte vi spise innendørs, og folk bare strømmet på. Et tysk par måtte sitte ved samme bord som oss, og det gikk ikke lang tid før praten var i gang. De var fra Nürnberg-området og ferierte for åttende gang i juli ved Chiemsee. De syntes vi hadde kjørt svært langt på motorsykler, og lurte på om vi fikk vondt i ryggen i tillegg til mange andre spørsmål. Til slutt ønsket vi hverandre god ferie da de skulle gå, håndhilste gjorde de også. Barkeeperen fulgte interessert med på hva vi snakket om ved bordet vårt, og kom selv og stilte spørsmål og videreformidlet svarene til andre bord.
Vi har feriert mange år i Tyskland og er vante med god mat, og dette måltidet svarte absolutt til våre forventninger. Arne valgte en biff, og Lisbeth tok svinefilet, og begge fikk store porsjoner med masse tilbehør.
Stort rom med balkong og frokostbuffet til EUR 33,00 pr. person.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 16, Eggstätt – Bahnhof Ost i München (113,1km.)

Det var god frokost på hotellet i Eggstätt, selv om det var Ruhetag. Vi hadde bare få mil å kjøre til Autozug-terminalen i München, så vi satt lenge på en rasteplass og slappet av, etter først å ha fylt bensin i Chieming. Deretter kjørte vi til Seebruck og satt en god stund ved stranden, tror nesten vi satt på samme benk som i 2009. Været var bra, men det var truende skyer på sørvestsiden av Chiemsee. Derfor bestemte vi oss for å kjøre rett til München. Vi fikk riktignok litt regn inn mot byen, men det var så lite at det ikke betydde noe. Det var mange kilometer å kjøre i München, men det gikk hele tiden rett frem. Kun rundt togstasjonen måtte vi svinge. Det ble mange timer å vente, men vi forkortet tiden med en liten spasertur, litt handling og med å prate med andre som ventet på toget. Denne gangen synes vi ikke ombordkjøringen gikk like greit som tidligere, for vi ble flere ganger dirigert hit og dit. Da vi endelig fikk kjøre ombord, ble Lisbeth vinket ut av køen og måtte kjøre ombord som en av de første. Arne måtte vente, og dermed ble vi stående langt fra hverandre. Det forkludret planene våre om omplassering av bagasjen, og det hjalp ikke å si fra om at vi kjørte sammen. Vi har også meldt vår misnøye tilbake til DB Autozug.
Vi kjøpte med oss litt mat og drikke som vi inntok på toget som gikk fra München kl. 22.24.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 17, Hamburg Altona – Kielferga (188 km.)

Vi våknet kl. 06.00 på toget, og like etterpå pep også den automatiske vekkingen. Toget hadde ikke restaurantvogn, så frokosten ble servert i en pakke omtrent som på flyet. Skuffende, for vi har turen fra 2009 å sammenligne med. Frokosten var ikke noe særlig, og det har vi også meldt tilbake til DB Autozug.
Vi kom greit ut av Hamburg og ut på Autobahn mot Kiel, men vi stoppet snart på en rasteplass for en pause og for å pakke litt om. Der bestemte vi oss for å kjøre til Wrohm, hvor vi var året før. Vi regnet med at vi hadde god tid, men det viste seg etterhvert at klokka gikk litt for fort. Derfor brøt vi av og la inn Norwegenkai i Kiel på GPSen, men vi kjørte likevel forbi Lexfähre i Wrohm. Vi skal egentlig være på kaia før kl. 12.00, men vi var der først ca. 12.45. Da fikk vi kjøre helt frem til fergelemmen, og ikke lenge etter fikk vi kjøre ombord. Dermed ble det minimalt med venting, men vi burde nok vært tidligere i Kiel.
På soldekket ble det den vanlige leitingen etter ledige stoler og bord, og det ordnet seg etter en stund. Da ble det som vanlig spist hamburger og chips, men fy f... for noen priser. På kvelden prøvde vi tapas-restauranten for første gang, og den frister til gjentakelse. Seinere ble det øl og Jägermeister på lugaren for å feire en fantastisk ferietur.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Dag 18, Kielferga – Ålesund (565 km.)

Vi spiste en solid frokost på Kielferga, og ca. kl. 10.30 kjørte vi fra Oslo. Været var bra til å begynne med, men ved Jessheim fikk vi den første regnbygen. Da kjørte vi av motorveien og søkte ly ved Quality Hotel Gardermoen. Vi så at regnbygene ikke var langt unna, så vi dro på oss regnklærne. Ved Kolomoen tok vi sjansen på å ta dem av igjen, men vi fikk noen mindre byger på veien oppover Gudbrandsdalen. På Dovreskogen stoppet vi for en kaffepause, og akkurat da låste GPSen seg. Det var verken mulighet for å slå den av eller å få den til å fungere igjen, så den ble fjernet fra festet. Heldigvis fikk vi den i gang igjen da vi kom hjem, så vi fikk hentet ut sporloggene fra turen.
Litt før Bjorli ble vi møtt av mer regn, så da måtte regnklærne på igjen. Vi beholdt dem på resten av turen hjem, for det regnet mesteparten av tiden. Omtrent ved Gjermundnes var Scala Rider-kommunikasjonen vår tom for strøm, så derfra hadde vi ikke mulighet til å snakke med hverandre mens vi kjørte. Det kan kanskje tyde på at batteriene har tapt seg, for tidligere har de virket omtrent til golfbanen på Solnør. På Sjøholt handlet vi litt for å ha noe å spise til kvelden og til frokost neste dag. Vi var hjemme ca. 22.15 etter en lang tur fra Oslo med forholdsvis mye regn.

Åpne lightbox

 

 

 

 

       


Oppsummering

Alpene har lokket siden vi var der for to år siden, og på denne turen fikk vi bruke mer tid der enn vi kunne bruke sist. Vi valgte denne gangen å ligge flere dager i ro på samme sted for å ha muligheten til å ta dagsturer med minimal bagasje. Det er også veldig greit å slippe å lete etter overnatting hver dag slik vi har gjort tidligere.
Et av målene var å kjøre mange fjellpass, og det må vi vel si vi har gjort. Totalt kjørte vi 26 forskjellige pass, noen av dem flere ganger. Dermed kom vi opp i 41 turer over fjellpass på denne turen. Noen av passene hadde vi besøkt tidligere, mens mange også var nye for oss. Mange av disse er virkelig verdt å kjøre flere ganger. Det aller flotteste, og som tok helt pusten fra oss, var Passo di Giau.
Et annet mål var å se kirketårnet fra den neddemte byen Graun i Reschensee, og det fikk vi også. Samtidig benyttet vi muligheten til å bo i Drei-Länder-Eck og ha muligheten til å kjøre dagsturer i tre forskjellige land.
Vi hadde også snakket om Neuschwanstein og Namlos, men vi hadde ikke helt bestemt om vi ville kjøre dit. Nå gjorde vi begge deler, og det er vi fornøyde med!
I turbeskrivelsen har vi flere ganger skrevet om regnvær, men faktisk hadde vi stort sett bra vær mens vi kjørte motorsykkel. Til tider var det altfor varmt, og Lisbeths varmehåndtak var nesten ikke i bruk. Det sier sitt.
Totalt kjørte vi 4.137,6 kilometer, den lengste turen vi har hatt så langt. Lisbeths sykkel brukte 0,43 liter bensin pr. mil, mens Arnes brukte 0,44 liter. Syklene fungerte upåklagelig under hele turen, men noe annet hadde vi heller ikke ventet. De liker seg like godt både på Autobahn og i hårnålssvinger.

Dette var en fantastisk tur til noe av det flotteste Europa har å by på, og vi er glade for at vi hadde muligheten til å bruke såpass mange dager der nede. Vi gledet oss hver dag over opplevelsene, og vi vil nok mange ganger se på bildene og ønske oss tilbake. Det flotteste av alt var at vi hadde muligheten til å oppleve dette sammen og hele tiden minne hverandre på hvor heldige vi er. Vi trives heldigvis også godt sammen som turkompiser.

   
© ALLROUNDER